Steffen plirte ut i mørkningen, og syns så vidt han kunne skimte Clintons store øyne i mørket, nede ved bekken. Han famlet nedover mens han leitet etter lommelykten på mobiltelefonen. Han frøs til. Det så faktisk ut som at det sto et menneske der, rett ved siden av hunden.
’Hallo?’ sa han spørrende ut i luften, og ventet på svar.
To store, forvridde øyne så på ham mellom trærne.
’Ka faen!’
Steffen snublet bakover og kjente adrenalinet pumpe ut i kroppen mens han reise seg og prøvde å få tak i mobilen.
’Jerry! Dra deg ned her! Nå!’
Han kom seg på beina og grep mobilen mens han holdt den foran seg som lyskilde. Mannen foran ham laget en rallende lyd da den lille mopsen aggressivt tok bak i buksebeinet hans, og han sjanglet sidelengst mens han pustet tungt og rullet med øynene. Steffen hadde lyst til å løpe. Gjerne tilbake til bilen. Kanskje han burde ha gått politiskolen. Lært å pågripe… Han kunne se Jerry hoppe fram foran ham. Han hadde en pistol i den ene hånden, håndjern i den andre.
’Hendene på ryggen! Nå!’ sa han høyt og tydelig, men mannen foran dem så ikke ut til å forstå.
Han kastet seg framover, dunket Steffen hardt i skulderen, og løp mot skogen bortenfor. Clinton var etter ham som en ulv, og med Jerry i helene. Steffen kom etter, usikker på om han skulle vente i bilen eller hjelpe til. Han tok opp politiradioen fra skulderen og fikk stotret fram;
’Assistanse til patruljebil Falk 7! Vi er på Flesland! Haster! Jerry jager en fyr!’