Det var plassert en rekke mikrofoner nede ved sentrum, og stemmen til den dresskledde herren der nede, runget utover hele rommet.
”… siden vi nå vil fokusere så mye som mulig på den teknologiske delen av religionen vår, vil vi trenge store pengesummer. Problemet er at vi ikke aner hvordan vi skal skaffe disse pengene. Selvfølgelig kan vi ha innsamlingsaksjoner, der alle medlemmene gir en slant hver, men dette kan komme til å dreie seg om beløp langt over hva deres årslønn er, og vi vil, i tillegg til innsamling, ha bruk for alternative metoder for å få nok. Er det noen som har noen forslag?”
Et menneske i andre siden av salen rakte hånden i været.
”Ja?” sa taleren, og pekte på mannen som tydeligvis hadde en idé.
”Vi kan jo gjennomgå landsbyene vi har brent etter verdisaker”, sa han.
”Det har vi allerede gjort”, sa han i midten.
”Djevler”, freste Stella, og jeg så bort på henne. Hun holdt hodet senket, og hun formelig boblet av sinne. Bare tanken på at de plyndret ruinerte, små samfunn for absolutt alt, at de ikke lot noe være hellig lenger, gjorde meg kvalm. Disse folkene var virkelig ufordragelige.
”Jeg snakker om kjempeporsjoner her!” maste mannen i midten videre, ”vi trenger så mange mynter at vi kunne ha bygget en modell av Barathrum i full størrelse av dem. Selv om vi alle jobber oss helseløse, vil det ta flere år å tjene inn slike mengder, og jeg vet ikke om vi har råd til det.”
Det neste forslaget, som kom fra en stram, blond kvinne i 25-årsalderen med trutmunn og avlange briller, fikk blodet mitt til å bli flere grader kaldere.
”Hva tror du vi får for å rive hele denne byen, og selge absolutt alt som er å selge?” spurte hun uten å fortrekke en eneste mine.
Det var derimot det han som stod i midtpunktet sa som satte inn nådestøtet og fikk det til å stivne til is.
”Nøyaktig”, sa han, ”det er akkurat det vi må gjøre. Ved å jevne hele Barathrum med jorden og selge alt som selges kan, får vi nok til å gjennomføre et prosjekt som ikke bare vil revolusjonere vitenskapen for all fremtid. Vi vil også få makt over hele jordkloden, og alle menneskene som er igjen, vil jobbe kun for ett formål: Facinarose.”
”Hva mener du med ’de som er igjen’?” spurte en annen i salen.
”Vel”, karen som stod nederst gjorde en liten kunstpause, før han sa, helt upåvirket: ”de som er tilbake etter at vi har… sluppet bomben.”